Avansert søk

Bokmålsordboka 2 oppslagsord

selvbebreiding, sjølbebreiding

substantiv hankjønn eller hunkjønn

Betydning og bruk

det å bebreide seg selv;

selvbebreidelse

bebreide

verb

Uttale

bebræiˊde

Opphav

fra dansk; siste del opprinnelig av norrønt bregða ‘bebreide’

Betydning og bruk

legge skyld på;

laste (, klandre, kritisere (1)

Eksempel

han kan ikke bebreides for noe;
bebreide seg selv for at det gikk galt